BlixBlog

og meir Kolloen: Meldingar kjem i bøtter og spann, men den eg har hatt mest glede av er nok Terje Borgs i Vårt Land. Den begynner slik:

En vårdag for 4 år siden kjører Ingar Sletten Kolloen de lange rulletrappene fra Stortinget t-banestasjon opp til dagslyset på Karl Johan. Han tenker på Knut Hamsuns slips under Nobelmiddagen i 1920.

På vei over Egertorget stopper han og åpner veska som han bærer på. Sist han sjekket at prosjektbeskrivelsen lå i det midterste rommet, satt han på t-banen.
Han er nervøs og spent. Hans yngste datter ønsket ham lykke til i dag morges. Hun hadde puttet et rødt eple i jakkelommen hans. Han spiste det på toget fra Lillehammer.

I dokumentmappen ligger også en bok han har skrevet. Den kritikerroste Tor Jonsson-biografien fra året før. Han hadde kikket i den på toget. Lest sine egne ord om ulykkelige, mystiske Jonsson.

Han hadde tenkt: De ordene er gode nok. De ordene kan ta på seg større oppgaver.

Ei empatisk Kolloen-lesing, med andre ord. Synd at redaksjonen har overspela poenget, gjennom å slå opp på første side at Kolloen får "smake egen medisin". Teksten tapte mykje på det.

Kolloen er i tillegg gjest i den karakteristiske Vårt Land-spalta "Min tro" i går. Den empatiske ingressen til dette intervjuet går slik:

Halvannen time er passert. Ingar Sletten Kolloen er kommet til romertall fire i den disposisjon han har lagt til grunn for å la seg intervjue av Vårt Land om sin tro: Modne år, heter punktet. Han er blitt familiefar. «Min tro» er blitt «vår tro».

Før den tid har han mellom anna handsama oppveksten sin i Kvam i Gudbrandsdalen. Opphavet til "bygdedyr-debatten" har mykje godt å seie om den, inkludert bedehuset. Eg kjenner meg forresten godt att i desse traktene, vi vikarierte som prestefolk i Nord-Fron eitt år.

Les meldinga.
Les intervjuet.