BlixBlog

Noe av det fa­sci­ne­ren­de med Siv­le er jo at hans liv sam­men­fal­ler med den ar­tig­ste epo­ken i Norges his­to­rie. Her skjer det ting, både po­li­tisk og teo­lo­gisk, lit­te­rært og vi­ten­ska­pe­lig. Uten at Siv­le er den vik­tig­ste i ti­den, så duk­ker han opp på fle­re av de vik­tig­ste are­na­ene. Han har en po­si­sjon i for­hold til bo­he­men, er på et vik­tig sted for kam­pen om par­la­men­ta­ris­men og så dum­per han ned i Drammensmiljøet, hvor ar­bei­der­klas­sen vok­ser frem og hvor han blir øyen­vit­ne til at en gutt blir drept i opp­tøy­er. Så hav­ner han i Askov, som er et vik­tig skan­di­na­visk knu­te­punkt, og han er til­ba­ke i Kris­tia­nia i det Venst­re rev­ner – i en eks­tremt ut­satt po­si­sjon som re­dak­tør av Kristianiaposten og pry­gel­kna­be for beg­ge si­der. Re­sul­ta­tet er at man føl­ger norsk his­to­rie gjen­nom en per­son på ga­te­pla­net i stri­de­ne, en per­son som ikke er noen stra­teg, men li­ke­vel in­ter­es­sant.